eller KIJOIN som er mitt kunstnernavn
Jeg, Kirsten-Johanne Inntjore, er født i 1958, vokst opp og bor i Norge. Mentalt er jeg blitt en utlending og har ikke lenger noe mer forkjærlighet for Norge enn andre land, – mennesker er mennesker.
Etter min mening er den største utfordringen i verdenssammenheng ondskap imellom menneskene.
Overforbruk, urettferdig fordeling, mangel på frihet …, variantene har ingen grenser.
«Ulver i engleklær» er en tilsynelatende mer skjult form. Den kan ferdigsnakke, terge mange enkeltmennesker, – et graps som ofte er nøye beregnende.
Det er mer beleilig for flokken og ta den ene enn hverandre, – MENTAL HALSHUGGING.
En takk til pappa!
Jeg har blitt og blir prøvd frarøvet mye ved det å få være meg. Men min far Yngvar hadde tro på sin datter i 47 år. Han døde i 2005 og etterlot seg en kjærkommen dress for meg.
En måned før pappa døde ble dette bilde tatt. Han var da veldig syk og brukte dressen for siste gang. Nå er deler av den hovedelementet i skulpturen: «You raise me up».
«Livsmaten» pappa og jeg delte gir viktige overlevelseskrefter.
En detalj fra «HØRSELVERN» 1999 – 2016
Pappa
Pappa
det er lenge siden nå
den gang du kom så stillferdig til meg
ditt indre var urolig
jeg greier ikke «familien»
de tror så altfor godt om seg selv
du ble veldig engasjert og utbrøt
DET ER UHYGGELIG FARLIG
årene gikk
en «kreftsvulst» kom
sprette om seg i all sin «hellighet»
hva bor i mennesker som har null respekt
for andres problemstillinger
Pappa
du er egentlig død
det hjelper å søke tilbake
minnes hva du våget å si
våget å stå for
jeg glemmer aldri den gangen jeg spurte deg
kan du hjelpe meg å legge i ovnen
du svarte som en syngende vårlerke
ja visst kan jeg det
godhet varmer sjelen
på et eller annet tidspunkt
ta på deg hørselsvern
kom deg ut
Var du der…
Skulpturen: «var du der …», viser råskapen vi mennesker kan begå. Foranledningen til denne visualiseringen kunne vært om Gukuharundihistorien fra Zimbabwe på 80-tallet. En tid med grusomheter så bestialske at ord ikke kan dekke virkeligheten.
I ettertid ligner den også på Syriakrigen, et helvete uten sidestykke.
Men den egentlige årsaken var psykologiske overgrep som medførte mentale rop fra avgrunnen. Resultatet ble derfor et hode lett henslengt på et alter til spott og spe. En fugl viste medfølelse ved å legge seg rundt det beskyttende velvet, samtidig som «stjernen på nattehimlen» greide å fange det ene øye.
Ondskapen har makt. Den tar en beleilig beslutning og vandrer videre med freidige steg.
Åndskrig er ikke å spøke med.
En detalj fra skulpturen
Laget i perioden 1999 – 2007
En detalj fra «Speaker’s corner» 2017 – 2018
Høst
Pappa
jeg banker på din dør
det er alt over 30 år siden du var urolig
for meg med den nye familien
nå har jeg laget skulpturen SPEAKERS’ CORNER
jeg trenger hørselvern
det er ikke alle skap man er ønsket ut av
majoriteten har sine uskrevne lover
som etser i sjela
Pappa
takk for at du lot meg få eie min livssannhet
«FAMILIE-
GJEST»
Du var bedt i konfirmasjon både en, to og tre ganger i samme by.
Folk roper høyt om en kristen fest, men hva er det egentlig som skjer?
Ens klesvalg skaper interesse men når tilhørighet blir presentert,
står du igjen som spedalsk. Du blir forlatt og dama dukker senere
opp i duettsang om Jesus.
#
Som lyn fra klar himmel spør en «familieprestefrue» følelsesløst
det mest groteske spørsmål en mor kan få. Presten står taus og
rystesløs og hører på, mens du har fått sår for resten av livet som ikke vil gro.
#
Et skjult tablettinntak ved middagsbordet p.g.a. «vanlige» magesmerter, blir uglesett og bestemt til «galemannstabletter».
Det var dette du visste på forhånd. En forvrengt vurdering av deg som ikke har noen ende. Å lage riper i lakken til «HELLIGE» mennesker, gir deg svimerker de ikke vil du skal få slippe. Hvis samfunnet ikke tillater frem i lyset den drepende, mentale virkelighet som så mange opplever, blir det aldri fred. Denne ødeleggende siden ved menneske har mange ansikter og vi voksne er læremestrene.
En detalj fra «Siste rest» 1999 – 2020
Siste rest
Winston Churchill er kjent for utsagnet: blod, svette og tårer. Deretter kommer for meg: SISTE REST. Misbruk av ordene kjærlighet og roser ispedd «svevende engler», har gått i vranglås å høre på. Det handler ikke om å svartmale tilværelsen, men snakke sant om livet på flere områder enn majoriteten har bestemt tillatt. Å hindre «dagslyset» gir uante ødeleggelser for enkeltmennesker.